oslo. både mer og mindre.

Min skepsis til Oslo er nok like mye en prinsippsak som noen annen sak. De fleste av oss som faller under Oslofolks romslige fellesbetegnelse ”nordlendinger” skal liksom rynke litt på nesa og rive i med en energisk immitasjon av dette sørlige folkeslaget hvor vi sier ”lissom og da-aa”, om samtaleemnet skulle forville seg inn på Oslo.

Helt grønn er jeg allikevel ikke. Det skal sies at jeg har gjort meg noen observasjoner opp i gjennom min oppvekst i Trondheim. De er nemlig der også. I form av studenter. Vaklende rundt på stillettheler klager de over den trønderske vinterkulda, over busstilbudet og Bjarne Brøndbo. År etter år. De lærer seg aldri at raggsokker og lusekofte har en verdi utover affeksjonsverdi. Også de er elendige til å si ’hanj hond i banj’.

Men. Det ene førte til det andre, og det andre fortullet seg inn i det tredje, og før jeg visste ordet av det så hadde jeg skoleplass og bosted her. I Oslo. Så. Her er jeg altså. Faretruende nær Vålrenga, faktisk.

Integrering av trønderske innvandrere er lite prioritert i denne multikulturelle byen. Som om det ikke holder å dyrke patriotismen med å rope opp ”Vålrenga” på bussen hver enda morgen, gnis fremmedfølelsen inn når dette såkalte fotballaget også produserer brød, som for øvrig er ergelig mye billigere enn ”bygg fullkorn” fra bakers. Men studentbudsjett eller ei. Sjela mi budsjetteres ikke.
Men jeg er fremdeles et barn i Oslo. Jeg har mye å gå på. Mye å se. Denne bloggen er vel mest en slags selvterapi. Oslo er stort, og jeg aner ikke hvor jeg kan få andre typer terapi. I går fant jeg faktisk et bibliotek. Og i forrige uke fant jeg Grønland. Med en slik progresjon- hvem vet hvor dette kan ende?!